Jeg tok en antipsykotisk i går: Det var fest i naborommet så hva enn jeg gjorde klarte jeg ikke å sove. Jeg prøvde å putte øreproppet i ørene men hørte musikken fortsatt ettersom den var så høy. Når festen ikke var ferdig klokken 03:30 bestemte jeg meg for å ta en antipsykotisk. De fungerer som sagt også som sove medisin så tok dem på grunn av det. Problemet er derimot at jeg ikke våknet før nå...

Antidepressive

Lille pille som ligger så stille...
Hva skal jeg gjøre?

Tar jeg deg,
så tar du meg...

Men tar jeg deg ikke,
hva skjer da?

Lobotomering

Skummelt :S Glad jeg ikke levde i Norge mellom 1941 og 1974.

Link for videre lesning: Riksarkivet ~ Lobotomi i Norge

Lobotomi, populært kaldet det hvide snit (svarende til leukotomi), er en hjerneoperation (et kirurgisk indgreb), der har til formål at kurere psykiske sygdomme.

Metoden, som blev udbredt fra slutningen af 1930'erne, gik ud på, at man afskar nervebaner fra pandelappen til dybere liggende regioner i hjernen, som er centrum for følelseslivet. Tanken var, at indgrebet skulle dæmpe angst og uro, men mange patienter blev i stedet helt ligeglade og afstumpede.

Metoden blev udviklet af den portugisiske læge Egas Moniz, som fik nobelprisen i medicin 1949. Efter nogen tid begyndte kirurgerne at eksperimentere med forskellige metoder. Den amerikanske læge Walter Freeman opfandt en metode, som gik ud på at bedøve patienten, placere en issyl i øjets øvre del og dernæst banke sylen ind med en hammer til den nåede fem centimeter ind i hjernen. Efterhånden voksede kritikken, og obduktioner viste, at mange patienter var døde af omfattende hjerneskader.

En af dem, der døde af skaderne, var den svenske maler og tekstilkunstner Sigrid Hjertén, som i 1948 blev opereret på Beckomberga.

Mere end 9000 personer blev lobotomeret i Skandinavien i 1940'erne og 1950'erne. I forhold til befolkningen lå de skandinaviske lande højt med hensyn til dette indreb. I dag anvendes metoden ikke; i stedet bruges psykofarmaka.

Kilde: Dansk Wikipedia

Forskning.no: Psykiske lidelser deler genmønster

Slektninger av personer med bipolare lidelser har høyere risiko for selv å lide av schizofreni, og omvendt. Det viser en studie som omfatter hele ni millioner svensker.

- Vi har lenge visst at både schizofreni og bipolare lidelser er arvelige, Christina Hultman.

- Men det er første gang vi kan påvise at mange personer med diagnosen schizofreni har slektninger med bipolare lidelser og omvendt.

- Funnene våre viser at de to psykiske sykdommene deler et genetisk mønster, sier hun til forskning.no.

Hultman er professor i psykiatri og forsker ved Karolinska Institutet i Stockholm. Sammen med et knippe kollegaer har hun fått tilgang til det svenske folkeregistret, som omfatter så å si alle svenske statsborgere født etter 1932.

Ettersom man kan koble personnummer, kan man også koble personer til deres foreldre, søsken og søskenbarn. Kombinert med informasjon fra ulike pasientregistre gir dette et helt unikt kart over diagnostiserte tilfeller av de to nevnte psykiske lidelsene.

Funnene er publisert i en artikkel i tidsskriftet The Lancet, skrevet av Hultman i samarbeid med professor Paul Lichtenstein.

Tydelige mønstre

Av de 9 009 202 enkeltpersonene som var omfattet av undersøkelsen, var 35 985 diagnostisert for schizofreni og 40 487 personer med bipolare lidelser.

Av den førstnevnte gruppen var 2543 av personene diagnostisert med begge lidelsene.

Når slektstrærne så ble risset opp, så man hvordan mønstrene avtegnet seg: Nære slektninger av personer som led av enten schizofreni eller bipolare lidelser hadde selv betydelig høyere risiko for å rammes av en av sykdommene.

Helsøsken hadde for eksempel ni ganger så høy risiko for schizofreni og åtte ganger så høy risiko for bipolare lidelser.

Studien omfatter også genetisk beslektede personer som ikke har vokst opp sammen, for eksempel adoptivbarn og deres biologiske foreldre.

Les resten av artikkelen her: http://www.forskning.no/artikler/2009/januar/207514

Likheten mellom meg og et brød

Her om dagen fikk jeg høre at en oppfattet meg som brautene... Jeg vil ikke oppfattes som det... Problemet er bare at jeg har sosiale antenner som et brød...Jeg prater kanskje høyt uten å legge merke til det og jeg har en tendens til å snakke i et sett når jeg er sammen med folk, men grunnen til det er at jeg prøver å overdøve stemmene i hodet mitt. Som med alle andre stemmer er det nemlig lettere å overhøre dem om andre prater med meg. Jeg vet ikke om jeg prater høyere enn normalt på grunn av stemmene mine, men det er jo godt mulig...

Folk skjønner ikke hvor slitsomt det er å ha stemmer som lever sitt eget liv oppe i hodet ditt. Jeg skjønner dem godt, det er kanskje ikke så veldig lett og forestille seg. Ikke det å ha stemmer konstant. Akkurat som om jeg ikke klarer å forestille meg å brenne på et bål; smerten av å kjenne huden din brenne opp mens kroppsvæsker siger ut og tar fyr de også. Hvordan det er å ikke slippe vekk fra smerten uansett hvor mye adrenalinet i kroppen din forteller deg å komme deg vekk. For det er akkurat sånn med stemmene også. Jeg prøver å gjemme meg under dyna, i folkemengder over alt man kan tenke seg, men de er der likevel... Jeg klarer ikke rømme fra dem uansett hvor mye jeg prøver... De finner meg uansett...

Jeg er ikke som jeg ser ut. Jeg har lyst til å bryte ut i gråt hele tiden. Jeg har lyst til å låse meg inn i leiligheten min med kaninen min og slutte og gå til universitetet og bare sitte i leiligheten min hele dagen og aldri gå ut igjen, annet for å kjøpe mat. Men jeg kan ikke. For da har jeg tapt... Jeg snakker og snakker, men egentlig hater jeg det. Jeg liker helst å sitte stille og observere andre mennesker fra en krok og kanskje av og til si noe.

En venn av meg sa at det kanskje hadde vært godt for meg å ha sosial angst sånn at jeg ikke hele tiden utsatte meg for ting jeg ender opp i og som jeg går å tenker på veldig lenge, ofte i mange år etterpå. Jeg forstår ikke andre mennesker. Eller jeg tror jeg forstår dem, men jeg forstår ikke noen ting innen menneskelig kommunikasjon: ironi, humor (om folk ikke ler av det, sånn at jeg også skjønner at jeg må le) og språklige bilder. Det er kjempe vanskelig. Mange ganger tar jeg ting som seriøst som er tull og andre ganger omvendt, noe som ikke akkurat er bra....Folk er kanskje ikke så klar over hvor mye slike ting benyttes i språket. Bare prøv å legge merke til det en dag så finner du ut at det er faktisk ganske mye.

Jaja... Orker ikke skrive mer nå... Snakkes...

Happiness is always a by-product. It is probably a matter of temperament, and for anything I know it may be glandular. But it is not something that can be demanded from life, and if you are not happy you had better stop worrying about it and see what treasures you can pluck from your own brand of unhappiness.

- Robertson Davies