(jeg har ikke Internett på sykehuset så legger alt inn når jeg er på universitetet derfor stemmer ikke datoene helt med dagen de er lagt inn i bloggen på)
Kl: ?
Dette er den aller første gangen jeg har blitt lagt inn (og forhåpentligvis den siste).
Alt begynte vel egentlig i går da jeg kjente noe som vokste inne i hodet mitt, som om det var noen flueegg som klekte og som millioner av små larver krøp ut av. Dette gjorde fryktelig vondt..
Først ringe jeg mamma, men hun ville bare analysere meg prate om problemer som jeg følte at ikke hadde noe med saken å gjøre. Det virker ikke som hun skjønte hva som var problemet; nemlig at det var noe som KRAVLET rundt i hjernen MIN. Derfor valgte jeg å si ifra at jeg ikke orket å snakke når hun ikke så ut til å skjønne hva som var galt, og la på da det virket som om hun ikke skjønte meg (det skal nevnes at jeg var helt fra meg, hvordan ville du vært om noe kravlet rundt i hjernen DIN?).
Deretter ringte pappa (jeg trodde at han hadde snakket med mamma først siden han ringte rett etter at jeg ikke hadde tatt telefonene da mamma ringte meg opp igjen, men han hadde altså ikke pratet med mamma først), han spurte om hvordan jeg hadde det og siden jeg gråt av smerte og redsel spurte han også om hva som var galt. Jeg sa hvordan ting var og vi ble enige om at jeg skulle ta en Paracet til (hadde tatt to litt tidligere ettersom jeg begynte å kjenne at jeg hadde vondt i hodet noe før krypene begynte å kravle rundt i hodet mitt). Jeg tok en pille til, men det hjalp ikke...
Kaninene min hoppet opp i sengen min, siden han hørte at jeg gråt, og begynte å slikke vekk tårene mine og nappe meg litt i hodebunnene der jeg hadde mest vondt. Det gjorde at jeg slappet mer og og til sist klarte å sovne. Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten det lille nurket mitt.
Så over til i dag: Jeg merket ingen ting til krypene på begynnelsen av dagen, men da jeg satt på universitetet i dag (rett før jeg skulle gå hjem) kjente jeg at det begynte å kravle dyr rundt om i hjernene min igjen. Og jeg kjente at de kravlet rundt der inne når jeg kjente meg i tinningen (nei det var ikke blodåren jeg kjente). Det var kjempe ekkelt og ikke minst vondt... Jeg sendte en melding til pappa om det og fikk han til å ringe DPS. Der pratet jeg med KL og hun ringte så (mental)sykehuset. Så vet det hjemom å hente klær, si farvel til kaninen og pakke ned tannbørsten. Så måtte jeg ringe etter Taxi til sykehuset (du trodde vel at de ordnet med transport ved innleggelser, men der tok både du og jeg grundig feil).
Så sånn havnet jeg her. Jeg ble møtt av en vakt/pleier og fikk låne telefonen slik at jeg fikk sagt ifra om innleggelsen til mamma. Så var jeg i en lang samtale med en psykolog og en psykiatrisk helsesøster; og deretter ble jeg vist rundt. De har mange strenge regler her, mange er fryktelig rare. Det er for eksempel ikke lov med spisse gjenstander, men det finnes derimot fult av andre ting man kan skade seg med inne på rommet. Hele stedet minner egentlig mest om et gamlehjem og jeg liker meg ikke her.
Men mest av alt er jeg bekymret for kaninen min. Jeg har fått de jeg bor sammen med til å passe på ham (altså gi ham høy og vann). Men jeg får litt dårlig samvittighet ettersom han er vant til å løpe løs hele dagen, og ikke får muligheten til det nå som jeg er innlagt. Jeg må prøve å finne en bedre løsning på det. Han kan ikke ha det sånn til jeg kommer ut (og jeg aner ikke hvor lenge jeg må bli her).
Folkene her er skumle og jeg føler meg overvåket hele tiden, noe som er ekstremt ubehagelig.
Slutter å skrive nå. Jeg skal prøve å skrive mer i morgen.
Klokken: 21:00 – 21:20
Nå har jeg nettopp pratet med mamma. Hun kommer hit til meg i morgen (familien min bor nemlig 8 timer unna her jeg bor), og blir her til fredag. På fredag kommer også pappa og han drar igjen på lørdag etter det jeg har forstått. Jeg ble veldig glad. Det er så deilig å kjenne at de bryr seg om meg og er glade i meg.
Jeg har også pratet med de ansatte her og jeg får lov til å dra til universitetet i morgen (jeg er nemlig redd for å henge etter om jeg er borte). Jeg fikk også lov til å møte mamma når hun kommer med toget og å dra hjem til kaninen min for å se hvordan det går (det skal jeg få lov til hver dag).
De har også stappet i meg en ukjent antipsykotisk medisin som skal ligne ppå den jeg tar. Men jeg er nå veldig skeptisk...
Klokken: ca 01:00
Jeg HATER å være her! Min verdighet som menneske blir IKKE ivaretatt... Hvordan ville behandlerne like å være her?! Jeg føler meg redusert til noe lavt som ikke lenger har sjel og bare er en sykdom. jeg får ikke sove.............
(Bildet er hentet fra Wikipeida)
