Psykoser

Denne bloggen er flyttet

2009-10-04T20:18:00.004+02:00

Beklager for alle problemene dette måtte medføre.

Grunnen til at bloggen er flyttet er for å gjøre det lettere for meg selv, på den måten slipper jeg å måtte hoppe mellom flere bloggerkontoer hver gang jeg skal oppdatere bloggen. Så forhåpentligvis betyr dette at jeg kommer til å bli flinkere til å oppdatere.

Jeg har jobbet med den nye bloggen en stund, og klart å få alle gamle poster og komentarer over dit sånn at ingen ting har blitt borte.

Dette betyr med andre ord at denne bloggen ikke kommer til å bli oppdatert lenger og ingen kommentarer vil lenger bli besvart.

Så for å stille spørsmål og lese mine fremtidige poster er du nødt til å benytte deg av den nye bloggen.

Klem fra Meg :3

Ny adresse er: http://psykoser.wordpress.com/

[mag] og litt annet

2009-08-30T17:38:00.004+02:00

Denne måneden har [mag] en stor sak om bipolaritet, tenkte kanskje det kunne være av interesse for noen(?).

Ellers har jeg litt dårlig samvittighet for at jeg ikke har skrevet så mye og for at jeg har vært så elendig til å kommentere i det siste. Det er bare veldig mye som skjer oppe i hodet mitt om dagen. Jeg er så sliten og orker ikke mer... Jeg skal prøve å skrive litt mer om det nå snart, men jeg orker ikke nå...

Skrives...

[mag]

2009-08-04T23:58:00.002+02:00

I denne [mag] for august måned er det satt av et par sider til hvor en ung kvinne forteller om sitt liv som schizofren. Reportasjen er veldig bra med mye fakta om schizofreni i margene. Dessverre har de ikke tatt med at dette faktisk er noe man også kan bli født, slik jeg er.

Har planlagt dette innlegget lenge ettersom jeg faktisk abonnerer på bladet, men som dere ser tok det litt tid.

Bladet er forresten i salg nå, og det koser 39,- i løssalg om jeg husker rett.

Jeg vurderer å sende [mag] en mail hvor jeg kan spørre om jeg kan legge ut artikkelen her på bloggen, men tiden får vise om jeg får sendt en epost eller ikke....

Hva skal jeg gjøre?

2009-07-22T22:01:00.004+02:00

Akkurat nå har jeg det ikke bra i det hele tatt.
Jeg er helt alene i et stort hus til i morgen og jeg takler det ikke i det hele tatt.

Jeg trenger noen å prate med og jeg trenger å ha noen hos meg. Men akkurat nå er ingen tilgjengelige, ikke noen av de jeg vil prate med nå i alle fall. Ikke noen av de jeg tror at vil få meg til å føle meg bedre.

Jeg har kaninen min her, men jeg kan ikke ha han løpende rundt meg når jeg skal sove for å føle meg bedre, ettersom beboerne i her i huset ikke tåler høy (og har såpass ille allergi at litt høy i pelsen hans kan gjøre dem dårlige). Jeg kan legge meg ned der kaninen min er i natt, men det er ikke plass og slipper jeg han ut av innhegningen (han står nemlig i en stor innhegning) kan han ødelegge alt det dyre fotoutstyret som står der (nei det er ikke mulig å flytte det) så det er heller ingen mulighet.

Men jeg får prøve å se på det her som en slags utfordring sel om det nærmest er umulig nå, og jeg tenker at jeg aldri kommer til å klare det.

Tror jeg går ned til kaninen min nå får å få litt trøst (han slikker meg alltid i ansiktet når han merker at jeg ikke har det helt bra).

Hadde jeg vært hjemme i min egen leilighet tror jeg ikke at det hadde vært noe problem, men dette huset er så stort. Hjemme kunne jo kaninen min hoppet opp i sengen sammen med meg, for å så hoppe ned fra sengen å gå og legge seg på plassen sin på gulvet når jeg hadde sovnet.

Jeg har forresten planlagt i et år nå å skrive en artikkel om det å ha kanin som en del av terapien min, men jeg har ikke klart meg til å få gjort den ferdig helt enda....

En liten oppdatering

2009-07-13T23:23:00.006+02:00

Akkurat nå er jeg på ferie så derfor er jeg ikke så flink til å skrive her. Jeg har heller ikke vært verdens beste til å kommentere de siste ukene noe dere sikkert har merket.

Uansett: Jeg har tatt to antipsykotiske uka; en på mandag (06.07.2009) og en på tirsdag (07.06.2009).

Ellers har jeg ekprimentert en del med hvor grensene mine går denne uke i forhold til hvor lenge jeg kan være sammen med andre folk når jeg er helt ødelagt og når jeg føler meg litt bedre. Og jeg føler at jeg har lært litt mer om meg selv denne uka selv om det har vært veldig hardt og slitsomt. Så i dag har jeg bare slappet av sammen med bestevennen min noe som har vært veldig deilig.

Ellers glemte jeg å ta en antidepressive i dag så nå har jeg bestemt meg for å slutte. Og siden dette er slutten på en uke hvor jeg har lært mye om meg selv tror jeg det skal gå greit. Egentlig passer det meg aldri å slutte. Men jeg vil så gjerne vite hvordan jeg fungerer uten antidepressive akkurat nå. Fungerer det ikke får jeg bare begynne på dem igjen. Men som jeg har nevnt her i bloggen tidligere hater jeg å gå på medisiner, men det betyr likevel ikke at de ikke fungerer for det gjør de jo faktisk uansett om jeg vil gå på dem eller ikke.

Uansett: Ønsk meg lykke til!

Og god sommer til alle sammen!

BEMERK: Jeg har trappet sakte, men sikkert ned på antidepressive siden jul. Medisiner som dette skal IKKE kuttes brått!

Skummelt...

2009-07-11T14:17:00.001+02:00

Er det noen der ute som prøver å fortelle meg noe?

If you're not scared or angry at the thought of a human brain being controlled remotely, then it could be this prototype of mine is finally starting to work.
- John Alejandro King

Tittel (fordi jeg ikke klarer å finne på noe bedre)

2009-06-28T23:34:00.005+02:00

Akkurat nå er jeg hos familien min og jeg føler meg som en liten "attpåkladd". Føler at de egentlig hadde hatt det best med at jeg fortsatt hadde vært hjemme. Jeg tror de er glad for å ha meg her, det er ikke det, men jeg har en litt annen måte å gjøre ting på en dem og jeg tror det plager dem litt. De gjør mye for å være snille mot meg, men jeg dytter det bort fordi jeg må gjøre visse ting selv. For eksempel skjekker jeg ofte om jeg har slått av lyset hos kaninen flere ganger, så fikk jeg vite at de vil slukke lyset om jeg har glemt det (noe jeg syntes er kjempe snilt), men jeg må likevel se om lyset er slukket selv... Det er ikke det at jeg ikke stoler på dem, men jeg bare må det liksom, og jeg vet at det er en teit tvangstanke... Jeg tror jeg at de syntes at jeg er litt for overhysterisk med kaninen min til tider ettersom jeg er så veldig glad i ham.

Ellers har jeg blitt beskyldt en del for å ikke høre etter, men det er vanskelig når folk bare mumler... Hvis folk ønsker at jeg skal høre det de sier bør de snakke høyt og tydelig, og får jeg det ikke med meg da er det sannsynligvis stemmene sin skyld. For jeg prøver faktisk å få med meg det folk sier til meg, sel vom folk tydeligvis tror at jeg ikke hører etter med vilje...

Orker ikke skrive mer akkurat nå....

Natta!

PS: Unnskyld for at jeg har vært så elendig til å kommentere i det siste....

Kake

2009-06-11T09:39:00.006+02:00

Jeg fikk kake av noen i går og i stedet for å spise den har jeg kastet den i søpla.

Ja jeg vet at det er teit.... Men jeg klarer ikke å komme over at den kan være forgiftet og at det er derfor jeg har fått den....

Voices ~ Disturbed

2009-06-09T17:09:00.004+02:00

Har hørt på denne sangen et par ganger og liker den veldig godt så tenkte jeg skulle dele den med dere. Disturbed har faktisk veldig mange fine tekster, problemet er vel bare det at folk ikke liker å høre på dem ettersom de har litt "hardere" musikk enn det folk er vant til. Jeg elsker dem i alle fall <3

Her er en musikkvideo av sangen hvor de har brukt animen Death Note som forresten også er en anime folk bør ta en titt på ;)

Liker forresten godt denne sagen ettersom den på en måte forklarer litt hvordan ting er inne i hodet mitt.

Tekst:

So, are you breathing?
So, are you breathing?(now, now)
Are you breathing?
So, are you breathing?
Now!

Wake up, are you alive
Will you listen to me
I'm gonna talk about some freaky shit now
Someone is gonna die
When you listen to me
Let the living die, Let the living die
(say)

Wake up, are you alive
Will you listen to me
I'm gonna talk about some freaky shit now
Someone is gonna die
When you listen to me
Let the living die, Let the living die
(say)

Are you breathing now
Do the wicked see you
You still breathing
You're making me known

Are you breathing now
Do the wicked see you
You still breathing

So...What's up, I wonder why
Do you listen to me
I'm gonna make you do some freaky shit now
Insane, you're gonna die
When you listen to me
Let the living die, Let the living die
(say)

What's up, I wonder why
Do you listen to me
I'm gonna make you do some freaky shit now
Insane, you're gonna die
When you listen to me
Let the living die, Let the living die
(say)

Are you breathing now
Do the wicked see you
You still breathing
You're making me known

Are you breathing now
Do the wicked see you
You still breathing

So

Can't you imagine how good going through this will make you feel
I promise, no one will ever know
There will be no chance of you getting caught
They never loved you anyway
So come on, be a man
And do what you are compelled to do

Save me god (echoes)

I can hear the voice
But I don't want to listen
Strap me down and tell me
I'll be alright

I can feel the subliminal need
To be one with the voice
And make everything alright

I can hear the voice
But I don't want to listen
Strap me down and tell me
I'll be alright

I can feel the subliminal need
To be one with the voice
And make everything alright

Are you breathing now
Do the wicked see you
You still breathing
You're making me known

Are you breathing now
Do the wicked see you
You still breathing

So, are you breathing?
So, do you breath now? Now?
So, are you breathing?

So, do you breath now?!?

Paranoia

2009-06-07T10:02:00.003+02:00

Artikkel: "Kan psykose og schizofreni være noe annet enn hva mange tror?"

2009-06-01T11:43:00.008+02:00

Jeg fant denne artikkelen i dag og tenkte at jeg skulle dele den med dere ettersom jeg syntes den var veldig interesasnt og fin. Dessuten ser den på schizofreni, psykose og bipolaritet i et lys vi ikke er så vant til :)

Gamle fortellinger sier at mennesker med schizofreni, "bipolar lidelse" og de som kom i psykotiske tilstander ikke ble sett på som syke. Dette var tilstander som var et godt utgangspunkt for personlig utvikling og en heldig mulighet for å komme til en utvidet bevissthet. De som ble psykotiske ble tatt inn i lære hos de vise i stammen. De fleste av de vise hadde opplevd psykoser selv og hadde derfor et godt fundament for å hjelpe de psykotiske elevene til å balansere seg i den utvidede tilstanden. Når de schizofrene, bipolare og psykotiske kom igjennom sine utfordrende smerter og kaos ble de resurspersonene i stammen. Det kunne være høvding, oppfinner, rådgiver, sjaman, vismann, healer, medisinkvinne, forteller, klarsynt osv.
Denne visdommen er på vei tilbake til det moderne samfunnet. Det vil bli slik at de som har håndtert sine psykotiske utfordringer, senere kan hjelpe og veilede de som rammes av dette. Da vil disse kunne leve uten medisiner og på få lov til å være resurspersonene i samfunnet i stedet for hva skolemedisinen i høy grad har bidratt til. Ja, se hva lang medisinering gjør med våre resurs personer i dag. Det er nå virkelig på tide at disse utfordringene blir forstått som hva dette virkelig er.

Når man overbevises om at en psykose er en sykdom og i verste fall en kronisk tilstand vil det bli nettopp det. Når en forstår en psykose som en ”helbredende prosess” og en ”utviklings mulighet” vil det utvikle seg til dette. Forenklet forklart blir en psykose det vi tror den er. Det er viktig å vite at mennesket er kropp, sinn og sjel.

Les resten her: Jeg Er

2009-06-01T11:16:00.007+02:00

Noen ga meg et lurt tips om å opprette en egen profil til denne bloggen for å lettere kunne ta del av det andre her inne blogger om (for det var vist en vennefunksjon?), uansett nå har jeg opprettet en egen profil til denne bloggen som vil brukes fra nå av.

Jeg har også lagt til en liste over alle følgerene mine i dag, sånn at folk kan besøke deres blogger mellom bloggen min ^^

Til mine medbloggere:

2009-05-31T21:43:00.005+02:00

Tusen takk for alle invitasjonene jeg har fått til deres lukkede blogger. Beklager at jeg ikke har sendt dere noen epostadresse slik at jeg kan lese bloggene deres, men jeg er som nevnt flere ganger i denne bloggen paranoid så jeg tørr ikke gi bort epost adressen min til noen jeg aldri har sett i virkeligheten *blush*

Ellers TUSEN TUSEN TAKK for alle kommentarene jeg har fått, jeg vet dette høres klisje ut; men de betyr faktisk veldig mye for meg. Så tusen tusen takk! Og unnskyld for at jeg ikke er like flink til å kommentere på blogginnleggene deres og som nevnt for at jeg er for paranoid til å sende dere eposten min. Men til dere som har åpne blogger vil jeg at dere skal vite at jeg faktisk leser hvert eneste innlegg dere legger ut :)

2009-05-30T14:58:00.002+02:00

Jeg er en dust...
Jeg skjønner vist ingen ting....

Kai-Arne (14) har vært hjemme fra skolen i ni måneder fordi han ble mobbet

2009-05-26T21:10:00.006+02:00

Nå vil moren anmelde skolen og lærerne.

«Kai- Arne skal blø!
Kai-Arne skal blø!» roper de. Elevene på trinnet over løper etter 4.-klassingen Kai-Arne med en treplanke full av spiker i. «Kai-Arne skal blø!» De kommer nærmere. Han hører pusten deres, den oppjagede stemningen.

Vi ser fra vårt vindu at mange av Kai-Arne sine «venner» er samlet på sykkel utenfor barnehagen i gata der vi bor. Kai-Arne tar på seg hjelm og sykler dit, jeg titter ut av vinduet og ser at ungen sier noe og Kai-Arne kommer hjem. Han setter fra seg sykkelen, kommer inn og går på rommet sitt [...] Kai-Arne kommer ut på stua og setter seg tungt ned i en stol. Jeg føler at noe er galt. Kai-Arne er deprimert og lei av absolutt alt, han ønsker ikke å leve lengre. Jeg blir kald, oppgitt, lei meg — jeg er så utrolig glad i gutten min [...] Vi sitter til langt på natt og prater, jeg veit at gutten min har det helt for jævlig og jeg er knust av sorg. Neste dag og mange andre dager oppsøker gutten sine «venner», men resultatet blir akkurat det samme, en kald skulder og beskjed om at vi får ikke være sammen med deg.

Fra mor Torill Solbakkens egne notater

Les resten av artikkelen her: [Link]

Nei, nei, nei, nei!!!

2009-05-18T20:16:00.004+02:00

Hvorfor i granskauen fortalte jeg akkurat den personen at jeg hører stemmer....
Nå kommer sikkert alle til å få vite det samtidig som jeg kommer til å bli gjort narr av når jeg ikke er der....
Hvorfor kan du ikke bare lære deg å holde KJEFT?!
Jeg vet ikke...
Ting er ikke alltid så lett personen meg om sine spisevansker så da følte jeg at jeg måtte gi noe tilbake. Jeg vet at jeg ikke behøvde det, men jeg følte det bare...
JAHA!? SÅ siden personen FORTALTE deg om SINE PROBLEMER så MÅTTE du ut med at du er ANNELEDES??? Nå kommer de til å LE bak ryggen din hver gang du går forbi! De kommer til å MOBBE deg!
Men... Det er ikke så lett...
NEI det er det IKKE! Men du har FANDEN MEG ikke gjort det lettere for deg selv HELLER!!!!
Nei, jeg vet det...

Video: Schizophrenia

2009-05-09T19:35:00.004+02:00

:(

2009-04-27T08:46:00.007+02:00

Huff... Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!
Jeg har hatt en helt forferdelig helg psykisk...
Jeg glemte bort timen min på fredag som jeg trengte veldig sårt...
Og behandleren min tar det som et positivt tegn, noe det ikke er for når jeg begynner å glemme så går det drit..
Jeg gråt når jeg pratet med henne i telefonen på fredag og så sa hun at jeg fikk ringe tilbake på mandag om ting var like ille eller hadde forverret seg.

Så i dag ringer jeg DPS først før klokken åtte og får beskjed om at de skal skrive en lapp til behandleren min, men at de faktisk ikke har åpnet enda så jeg må vente litt.

Så nå kvart på ni ringer jeg DPS igjen ettersom det haster veldig og får beskjed om at behandleren min ikke kommer i dag.

Jeg er frustrert og sint...

Hvorfor sa hun at jeg kunne komme i dag hvis hun faktisk ikke var på jobb!?

Jeg er så frustrert!!!!

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!!!!

Jeg var så innstilt på å ta den timen i dag...

Heldigvis skal jeg være sammen med en veldig spesiell person i dag, og når jeg er sammen med den personen pleier ting alltid å gå bedre.

Håper jeg får time på DPS i morgen...

Edit: Behandleren min ringte nå nettopp og vi har hatt en prat på telefonen. Hun hadde vist ikke fri i dag likevel, men hun hadde ikke mulighet til å sette opp time til meg, det eneste hun kunne gjøre var å flytte timen min på onsdag fram til 09.00 i stedet for 14:00 som den egentlig skal være. Men jeg kan ringe hele dagen og prate litt og litt over telefon hvis jeg føler for det. Nå føler jeg meg i alle fall litt bedre. Heldigvis skal jeg være sammen med min spesielle person i nesten hele dag, gleder meg kjempe masse. La oss bare kalle personen for X fra nå av.

Ellers har kaninen min vært veldig flink til å passe på meg nå i morgentimene og dyttet meg i foten min og slikket meg siden han har merket at noe er galt. Det er helt utrolig hvordan dyr klarer å oppfatte slikt.

2009-04-08T23:50:00.004+02:00

Tok nettopp 25mg Quetiapin, ettersom jeg ser skygger i mørket som skremmer meg veldig. Håper også at de gjør sånn at jeg får sove med en gang uten å være redd for at noen skal kvele meg eller drepe meg på en annen måte.

Fra nå av kommer jeg bare til å sette opp en ny teller for dager jeg har gått uten antipsykotiske medisiner i sidemenyen og oversikten jeg holder her.

Syntes jeg har tatt litt for mye antipsykotiske i det siste...

Orker ikke skrive mer nå... Natta!

What is "normal", anyways?

2009-03-29T13:59:00.004+02:00

2009-03-17T18:38:00.003+01:00

Måtte ta en antipsykotisk igjen i går kveld for å få sovne ettersom stemmene var ganske ille...

sukk

2009-03-15T22:34:00.004+01:00

Unnskyld for at jeg ikke har skrevet noe i det siste, men jeg har rett og slett ikke følt for det.

Jeg har en tomhet i kroppen av dagen, og er egentlig likegyldig til det meste.

Jeg sover og sover om natten, men er like sliten når jeg våkner. Drømmene mine er slitsomme og jeg sliter litt med å skille mellom drøm og virkelighet om dagen.

Akkurat nå ser det også ut til at jeg kommer til å stryke i et fag jeg tar på universitetet, men jeg bryr meg ikke. Som sagt er jeg helt tom og likegyldig, og kommer det først en følelse så er den ofte negativ eller paranoid av et eller annet slag.

Ikke missforstå jeg har det egentlig veldig greit om dagen.

Når jeg var på DPS sist fortalte jeg dem at de antidepressive ser ut til å virke bedre nå, og jeg fikk vite at det noen ganger hente siden de antidepressive og antipsykotiske medisinene påvirker hverande. Og nå som jeg bare tar antipsykotiske ved behov har det gjort at de antidepressive nå fungerer slik de egentlig skal. Kanskje det er derfor jeg er så likegyldig og tom om dagen? Altså fordi de antidepressive nå tydeligvis fungerer som de skal?

Uansett velger å ta en 25mg Quetiapin (antipsykotiske) i dag for å kanskje slippe litt drømmer i natt og sånn at de antideperessive kanskje ikke fungerer så bra i morgen. I dag er det forresten 1 måned, 1 uke og 5 dager siden jeg tok antipsykotiske sist.

Ny nedtelling:

"Men du liker jo ingen du!"

2009-03-08T00:33:00.003+01:00

Det er utrolig hvordan de som står oss nærmest er de som sårer oss mest....

Akkurat nå har jeg mest lyst til å aldri være sosial igjen....

Jeg orker snart ikke mer....

2009-02-18T19:01:00.003+01:00

Jeg har ikke kommet så langt at jeg er redd for livet mitt enda, men nå begynner jeg å bli litt redd....

De er over alt! Uansett om jeg er våken eller ikke så ser jeg dem....

Det er grusomt og jeg blir kjempe redd...

FÅ DET TIL Å HOLDE OPP!!!!

jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger.... jeg orker snart ikke mer....

Det eneste som klarer å roe meg litt ned er kaninen min.... Jeg kan ikke dø nå, jeg må passe på ham... Skulle ønske jeg kunne ta ham med over alt....

Hva er død?

2009-02-12T15:16:00.006+01:00

Wikipedia

Død kan beskrives som enten opphør av liv i en levende organisme, eller tilstanden til organismen etterpå.

Døden kan inntreffe for en hel organisme, eller bare deler av organismen. Det er f.eks. mulig å leve selv om et eller flere organer i kroppen dør. Det kan også hende at deler av kroppen til et individ som nylig har dødd fortsetter å være virksomme en tid. Dessuten er det slik at individuelle celler oppstår og dør hele tiden, og i løpet av et langt liv vil de aller fleste cellene ha blitt erstattet av nye.

Død er betegnelsen for afslutningen på alle biologiske organismers liv. Død kan enten betegne en hændelse eller en tilstand. Mange forskellige faktorer kan resultere i en organismes død; jagt, sygdom, ødelagte livsbetingelser, alderdom, underernæring eller fysiske skader. De primære dødsårsager for mennesker i den vestlige verden er sygdomme i forbindelse med alderdom. Traditioner relateret til død er udbredt og en vigtig del af den menneskelige kultur, og er central i mange religioner. Inden for lægevidenskaben er kriterierne for definitionen af død blev mere kompliceret efterhånden som videnskaben udvikler sig.

Döden är slutet av livet, en total och oåterkallelig avstanning av vitala funktioner i en biologisk organism. I biologin ses det som ett permanent stadium, att alla levande ting förr eller senare dör. Döden kan inträffa på många sätt, till exempel på grund av naturliga orsaker såsom predation, sjukdom, habitatförändringar, ålderdom, undernäring eller onaturliga sådana som en olycka. Den största dödsorsaken i industriländer är åldersrelaterade sjukdomar, och på senare år även hjärt- och kärlsjukdomar. Traditioner och föreställningar om döden är centrala delar i många religioner och en viktig del av mänsklig kultur. Fobi för döden kallas thanatofobi.

Death is the permanent termination of the biological functions that define a living organism. It refers both to a particular event and to the continuing condition that results thereby.

The true nature of the latter has for millennia been a central concern of the world's religious traditions and of philosophical enquiry. Religions, almost without exception, maintain faith in either some kind of afterlife or reincarnation. Contemporary science regards organismic death as final by definition. The effect of physical death on any possible non-physical mind or soul remains an open question.

Der Tod ist der dauerhafte und endgültige Verlust der für ein Lebewesen typischen und wesentlichen Lebensfunktionen (siehe Lebewesen). Den Übergang vom Leben zum Tod bezeichnet das Sterben.

Caplex

død, det endelige opphør av livsprosessene hos en organisme. Tidl. fastslo man at et menneskes d. hadde inntrådt ved opphørt hjertevirksomhet og åndedrett, samt gjenkjenning av de såkalte dødstegn. I dag har nye metoder til kunstig opprettholdelse av livsfunksjonene gjort det mulig å holde hjerte- og lungefunksjonen i gang hos et menneske med utslukket hjernefunksjon, noe som har ført til debatt om det er hjernedød el. hjertedød som skal legges til grunn for d.-begrepet. Hjernedød er blitt d.-kriteriet i stadig flere land; dermed kan et uskadd organ tas fra en hjernedød i transplantasjonsøyemed før opphør av blodsirkulasjonen har ført til skader på organet.

Arild Hauges Runer

For vikingene var døden en overgang til en ny status. Når et menneske døde ble ikke dets personlighet og kraft borte, men det gikk over i en ny form for tilværelse i graven eller i ett av dødsrikene. Den døde ble fremdeles regnet til ætten, og gravhaugene er symboler på den nære forbindelse mellom de levende og døde. Slektens døde ble begravet i nærheten av de levendes bosteder, og kult og riter holdt forbindelsen åpen mellom de to dimensjonene av tilværelsen. Gravhaugene var også et synlig bevis for den nedarvete status den nålevende familien hadde i forhold til gården.

I den førkristne forestillingsverdenen fantes det ikke noe som tilsvarte den kristne todelingen mellom himmel og helvete, steder der de gode ble belønnet og de onde straffet. Men det fantes forestillinger om at sjelene kunne få ulike skjebner etter døden, og noen skjebner var bedre enn andre.

Tro og tvil

Hva skjer etter døden?
Dette er et av menneskehetens store mysterier, hvor vitenskapen kommer helt til kort og ikke kan si oss noe siden det ikke er noen empiriske data å forholde seg til. Dermed er vi over i troens sfære. Ateismen - hos oss gjerne i et profanhumanistisk eller naturalistisk livssyn - mener at alt er slutt når vi dør. Da forsvinner vår identitet og det eneste som er igjen fra oss - og som man poetisk kan si lever videre - er når vi som jord skaper grobunn for nytt liv i naturen.
Men de aller fleste tror på noe utover hva vi kan sanse. Gjennom tidene har forestillingene om hva som venter etter døden variert mye. Metaforene og tankene har vært mange og svært varierte. Et kjennetegn som går igjen i mange hinsidebilder er tanken om at det er en tilværelse etter døden, og at det finnes flere skjebner etter døden. I vår tid ser vi tendens til en religionsblanding hvor en del lager sin egen forestilling og plukker fra forskjellige - og ofte motstridende - trossystem. For eksempel tror noen i Vest-Europa - særlig i den såkalte alternativbevegelsen - på en form for sjelevandring eller reinkarnasjon. Her har man hentet en del fra østlig religiøsitet, som ser på reinkarnasjon som del av en ond syklus som må brytes, og gjort det til noe positivt med egenverdi.[1] En del tror på sjelens udødelighet og en rent åndelig tilstand etter døden. Kristendommen forkynner en oppstandelse også av kropp. Udødelighet er heller ikke del av kristen tro, men en gjenreisning til nytt liv etter døden. Bibelen beskriver dette som ett evig liv uten sorg eller forgjengelighet i fellesskap med Kjærligheten.

Er dette alt? - Death in war: a soldier's corpse sprawled out in Petersburg, Virginia, 1865, during the American Civil War:

2009-02-02T16:24:00.001+01:00

If the human mind was simple enough to understand, we'd be too simple to understand it.
- Emerson Pugh

Det er mandag igjen

2009-02-02T09:22:00.005+01:00

Denne helgen har vært helt grusom....
Det fine med den er derimot at jeg virkelig har fått vite hvordan noen bryr seg om meg, og det er veldig koselig å tenke på.

Jeg har heldigvis fått ordnet time hos DPS i dag klokken to.

Jeg lurer på hvorfor i granskauen psykiatrien ikke har noe i helgene... Det blir som å si til en med hjertestans: "Nei sorry alle legene har dratt hjem det er helg nå vet du, kom tilbake på mandag!" Det er helt utrolig hvor dårlig det er når man tenker over det...

2009-01-31T14:37:00.005+01:00

Jeg tok en antipsykotisk i går: Det var fest i naborommet så hva enn jeg gjorde klarte jeg ikke å sove. Jeg prøvde å putte øreproppet i ørene men hørte musikken fortsatt ettersom den var så høy. Når festen ikke var ferdig klokken 03:30 bestemte jeg meg for å ta en antipsykotisk. De fungerer som sagt også som sove medisin så tok dem på grunn av det. Problemet er derimot at jeg ikke våknet før nå...

Antidepressive

2009-01-26T08:51:00.003+01:00

Lille pille som ligger så stille...
Hva skal jeg gjøre?

Tar jeg deg,
så tar du meg...

Men tar jeg deg ikke,
hva skjer da?

Lobotomering

2009-01-19T15:39:00.003+01:00

Skummelt :S Glad jeg ikke levde i Norge mellom 1941 og 1974.

Link for videre lesning: Riksarkivet ~ Lobotomi i Norge

Lobotomi, populært kaldet det hvide snit (svarende til leukotomi), er en hjerneoperation (et kirurgisk indgreb), der har til formål at kurere psykiske sygdomme.

Metoden, som blev udbredt fra slutningen af 1930'erne, gik ud på, at man afskar nervebaner fra pandelappen til dybere liggende regioner i hjernen, som er centrum for følelseslivet. Tanken var, at indgrebet skulle dæmpe angst og uro, men mange patienter blev i stedet helt ligeglade og afstumpede.

Metoden blev udviklet af den portugisiske læge Egas Moniz, som fik nobelprisen i medicin 1949. Efter nogen tid begyndte kirurgerne at eksperimentere med forskellige metoder. Den amerikanske læge Walter Freeman opfandt en metode, som gik ud på at bedøve patienten, placere en issyl i øjets øvre del og dernæst banke sylen ind med en hammer til den nåede fem centimeter ind i hjernen. Efterhånden voksede kritikken, og obduktioner viste, at mange patienter var døde af omfattende hjerneskader.

En af dem, der døde af skaderne, var den svenske maler og tekstilkunstner Sigrid Hjertén, som i 1948 blev opereret på Beckomberga.

Mere end 9000 personer blev lobotomeret i Skandinavien i 1940'erne og 1950'erne. I forhold til befolkningen lå de skandinaviske lande højt med hensyn til dette indreb. I dag anvendes metoden ikke; i stedet bruges psykofarmaka.

Kilde: Dansk Wikipedia

Forskning.no: Psykiske lidelser deler genmønster

2009-01-19T07:40:00.003+01:00

Slektninger av personer med bipolare lidelser har høyere risiko for selv å lide av schizofreni, og omvendt. Det viser en studie som omfatter hele ni millioner svensker.

- Vi har lenge visst at både schizofreni og bipolare lidelser er arvelige, Christina Hultman.

- Men det er første gang vi kan påvise at mange personer med diagnosen schizofreni har slektninger med bipolare lidelser og omvendt.

- Funnene våre viser at de to psykiske sykdommene deler et genetisk mønster, sier hun til forskning.no.

Hultman er professor i psykiatri og forsker ved Karolinska Institutet i Stockholm. Sammen med et knippe kollegaer har hun fått tilgang til det svenske folkeregistret, som omfatter så å si alle svenske statsborgere født etter 1932.

Ettersom man kan koble personnummer, kan man også koble personer til deres foreldre, søsken og søskenbarn. Kombinert med informasjon fra ulike pasientregistre gir dette et helt unikt kart over diagnostiserte tilfeller av de to nevnte psykiske lidelsene.

Funnene er publisert i en artikkel i tidsskriftet The Lancet, skrevet av Hultman i samarbeid med professor Paul Lichtenstein.

Tydelige mønstre

Av de 9 009 202 enkeltpersonene som var omfattet av undersøkelsen, var 35 985 diagnostisert for schizofreni og 40 487 personer med bipolare lidelser.

Av den førstnevnte gruppen var 2543 av personene diagnostisert med begge lidelsene.

Når slektstrærne så ble risset opp, så man hvordan mønstrene avtegnet seg: Nære slektninger av personer som led av enten schizofreni eller bipolare lidelser hadde selv betydelig høyere risiko for å rammes av en av sykdommene.

Helsøsken hadde for eksempel ni ganger så høy risiko for schizofreni og åtte ganger så høy risiko for bipolare lidelser.

Studien omfatter også genetisk beslektede personer som ikke har vokst opp sammen, for eksempel adoptivbarn og deres biologiske foreldre.

Les resten av artikkelen her: http://www.forskning.no/artikler/2009/januar/207514

Likheten mellom meg og et brød

2009-01-12T20:23:00.007+01:00

Her om dagen fikk jeg høre at en oppfattet meg som brautene... Jeg vil ikke oppfattes som det... Problemet er bare at jeg har sosiale antenner som et brød...Jeg prater kanskje høyt uten å legge merke til det og jeg har en tendens til å snakke i et sett når jeg er sammen med folk, men grunnen til det er at jeg prøver å overdøve stemmene i hodet mitt. Som med alle andre stemmer er det nemlig lettere å overhøre dem om andre prater med meg. Jeg vet ikke om jeg prater høyere enn normalt på grunn av stemmene mine, men det er jo godt mulig...

Folk skjønner ikke hvor slitsomt det er å ha stemmer som lever sitt eget liv oppe i hodet ditt. Jeg skjønner dem godt, det er kanskje ikke så veldig lett og forestille seg. Ikke det å ha stemmer konstant. Akkurat som om jeg ikke klarer å forestille meg å brenne på et bål; smerten av å kjenne huden din brenne opp mens kroppsvæsker siger ut og tar fyr de også. Hvordan det er å ikke slippe vekk fra smerten uansett hvor mye adrenalinet i kroppen din forteller deg å komme deg vekk. For det er akkurat sånn med stemmene også. Jeg prøver å gjemme meg under dyna, i folkemengder over alt man kan tenke seg, men de er der likevel... Jeg klarer ikke rømme fra dem uansett hvor mye jeg prøver... De finner meg uansett...

Jeg er ikke som jeg ser ut. Jeg har lyst til å bryte ut i gråt hele tiden. Jeg har lyst til å låse meg inn i leiligheten min med kaninen min og slutte og gå til universitetet og bare sitte i leiligheten min hele dagen og aldri gå ut igjen, annet for å kjøpe mat. Men jeg kan ikke. For da har jeg tapt... Jeg snakker og snakker, men egentlig hater jeg det. Jeg liker helst å sitte stille og observere andre mennesker fra en krok og kanskje av og til si noe.

En venn av meg sa at det kanskje hadde vært godt for meg å ha sosial angst sånn at jeg ikke hele tiden utsatte meg for ting jeg ender opp i og som jeg går å tenker på veldig lenge, ofte i mange år etterpå. Jeg forstår ikke andre mennesker. Eller jeg tror jeg forstår dem, men jeg forstår ikke noen ting innen menneskelig kommunikasjon: ironi, humor (om folk ikke ler av det, sånn at jeg også skjønner at jeg må le) og språklige bilder. Det er kjempe vanskelig. Mange ganger tar jeg ting som seriøst som er tull og andre ganger omvendt, noe som ikke akkurat er bra....Folk er kanskje ikke så klar over hvor mye slike ting benyttes i språket. Bare prøv å legge merke til det en dag så finner du ut at det er faktisk ganske mye.

Jaja... Orker ikke skrive mer nå... Snakkes...

2009-01-05T10:28:00.000+01:00

Happiness is always a by-product. It is probably a matter of temperament, and for anything I know it may be glandular. But it is not something that can be demanded from life, and if you are not happy you had better stop worrying about it and see what treasures you can pluck from your own brand of unhappiness.

- Robertson Davies

[mag]: Finn din engel!

2008-12-30T00:04:00.003+01:00

Sitt med øynene lukket og hold ut hånden din med håndflaten opp. Be så en av dine guider stryke med en pekefinger inne i håndflaten din så du kjenner det fysisk. Du kan også be han/hun gjøre andre ting, slik som blant annet legge hånden på skulderen din eller stryke deg på innsiden av armen hvor du er veldig følsom.
Bygg opp linken med din hovedguide ved å spørre om ulike ting du raskt kan sjekke opp. For eksempel hvem som ringer på døren, hvor mange mail du har fått (før du sjekker mailen din selvsagt) osv.
Før du har god nok kontakt med din guide til å kunne "snakke" sammen, kan du øve på sensitiviteten din og intuisjonen din.
Mediter jevnlig, gjerne med fokus på guidene dine. Kontakten vil bli bedre etter hvert.

Er engler virkelighet eller fantasi? Eksisterer det noen ved siden av oss? Er det noen der ute som overvåker oss hele tiden? Hva vil de i så fall med oss og hvorfor?

2008-12-25T18:49:00.003+01:00

Akkurat nå vet jeg ikke helt hva jeg føler....
Livet mitt er liksom på pause.

Jeg sov ikke i hele natt fordi jeg sluttet på medisinene i går. Virker som kroppen min har blitt avhenging. Jeg måtte virkelig stå imot for å ikke ta medisinene slik at jeg skulle få sove. Kroppen min har tydligvis bestemt seg for at antipsykotiske behøves for at den skal sove. Jeg blir sint.... Som alle andre som har begynt på disse medisinene har jeg fått beskjed om at jeg ikke ville bli avhengige av dem. Men hva har jeg blitt? Jo nettopp avhenging! Og hvorfor sa de ikke noe på DPS? Jo fordi antipsykotiske skal man jo ikke slutte å gå på, man skal jo gå på dem hele livet. Men likevel syntes jeg at de burde ha plikt til å fortelle at du ikke vil klare å sove uten etter at du har sluttet. Riktignok har jeg hele tiden blitt mer våken hver gang jeg har trappet ned dosen, men det her ligner ikke noe av det jeg har opplevd før. Jeg er rett og slett ikke trøtt selv om jeg ikke har sovet på over 24 timer. Likevel skriker kroppen min etter medisin for å få lov til å slappe av. Jeg er sykt rastløs. De har sikkert laget medisinene slik for at de skal lure folk til å gå på dem gjennom hele livet.

Huff.... Nå vil jeg slutte på antidepressive også....

Ellers føler jeg meg likevel tom, jeg er her, men likevel er jeg ikke her. Eksisterer jeg i det hele tatt? Kanskje det er slik fordi jeg ikke har sovet på lenge? Jeg vet ikke. Likevel går jeg rundt meg en helt forferdelig uro som jeg ikke kan bli kvitt. Kroppen skriker: JEG VIL HA ANTIPSYKOTISKE! Mens jeg skriker NEI! JEG VIL IKKE! Huff.... Orker ikke skrive mer nå. Setter meg ned med kaninen min....

Pilleslutt

2008-12-24T21:46:00.004+01:00

Som julegave til meg selv så har jeg tenkt til å slutte på Quetiapin (antipsykotiske), tre måneder etter jeg begynte å trappe ned. Og fra nå av vil jeg ha en ny nedtelling på siden min som forteller hvor mange dager jeg har gått uten antipsykotiske. Jeg skal nemlig ikke slutte helt, men nå ta dem ved behov. Det er i alle fall avtalen jeg har med DPS, men jeg vet at jeg kommer til å kvie meg veldig for å ta noe mer av den "giften".

God jul alle sammen!

Hjemsøkt

2008-12-21T22:08:00.003+01:00

Sitter å ser et program på TV-Norge nå. Hjemsøkt heter det. Det er lenge siden jeg har sett på tv rett og slett fordi jeg syntes det er fryktelig ubehagelig.

Jeg sitter her å tenker. Er dette et ting som er virkelighet eller er det bare mennesker som er syke og har litt for mye fantasi? Er det mer mellom himmel og jord enn bare oss? Kan mennesker besettes av demoner? Er jeg besatt av en demon? Akkurat som den personen i kirkens nødhjelp sa?

Er overnaturlige ting bare en bortforklaring for når det klikker for mennesker? Får prestene mennesker til å bli så skremt at de blir skremt friske? Er jeg gal eller besatt? Eller vil ikke legevitenskapen innse at det er demoner i verden som kan besette oss og sier at folk er gale i stedet for å bedrive eksorsisme? Hva er virkelig og hva er sannhet?

Ser jeg faktisk verden som den virkelig er? Er jeg synsk? Er stemmene i hodet mitt en demon eller en engel som prater til meg? Hvem er det som prater til meg? Er det bare meg selv som er gal eller er det faktisk noe mer? Eller er det slik at det er lett for meg å tro at jeg er besatt som en bortforklaring for meg selv? Ingen vil vel være gale eller syke?

Eksisterer det noe mer? Er jeg helt frisk, mens resten av verden tror jeg er gal fordi jeg er synsk og ikke de?

Hodet mitt eksploderer snart av alle tankene....

Hvordan har det seg at eksorsisme faktisk fungerer hvis det ikke er noe mer? Eller gjør det bare at personer lukker seg enda mer. Eller gjør det at folk med psykose tror de blir friske og derfor blir akkurat dette?

Huff, jeg orker ikke skrive mer....

2008-12-11T23:35:00.002+01:00

Du er så dum... Nå kommer de til å skade deg... Nå har de funnet ut at du vet, de komme til å utslette deg!!! De kommer til å tvangsinnlegge deg og du vil ALDRI slippe ut igjen!

Stemmer, stemmer, stemmer, stemmer....

2008-12-10T12:02:00.004+01:00

Mange stemmer i hodet mitt....
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre....
Jeg kommer til å dø....
Til å dø....

Hodet mitt eksploderer snart, jeg vet ikke hva jeg skal tro eller vite.

Lever jeg, er jeg død?

Er verden en illusjon? Er verden virkelig?

Er stemmene mine og tankene mine det eneste virkelige, mens resten av verden ikke eksisterer?

Prøver verden å omfavne meg i et jerngrep for å sakte men sikkert drepe meg? Seigpine meg til jeg endelig er utslettet fra historien....

HVA ER DET DERE VIL MED MEG????

Slik føler jeg meg akkurat nå....

2008-12-07T21:36:00.004+01:00

....jeg vil dø, men jeg klarer ikke å ta selvmord... Ikke mens kaninen min passer på meg. Hva skulle jeg gjort uten det vesle nurket mitt? Jeg elsker ham <3

Jeg vet ikke om jeg vil dø heller, det kan jo være at ting blir bedre. Og hva venter egentlig etter døden? Kanskje kommer jeg til evig pine? Kanskje er det ingen ting.. Jeg vet ikke... Akkurat nå vil jeg bare dø... Eller vil jeg det? Kanskje det bare er stemmene mine som presser meg så mye at jeg begynner å tro at det er mine egne tanker? Huff... Jeg får svelge en antipsykotisk å prøve å legge meg ned å sove....

2008-12-07T12:46:00.001+01:00

Mhmz....

2008-12-04T13:28:00.004+01:00

Nå skal jeg på DPS snart å snakke. Er så glad for at jeg har noen profesjonelle å prate med. Av og til har jeg ikke noe nytt å meddele, men hadde det ikke vært for terapien vet jeg ikke hvordan jeg ville overlevd.

Jeg føler meg ikke som den samme personen jeg var for et halvt år siden. Noe er annerledes... Jeg vet ikke hva, og det er litt ekkelt ettersom jeg ikke klarer å sette fingeren på det. Prøver jeg å finne ut av det blir jeg bare kvalm og får vondt i magen... Jeg vet heller ikke om forandringen er til det bedre eller det dårligere, men håper likevel at det er en forandring til det bedre.

Nå har jeg også fått lov til å slutte helt på antipsykotiske ettersom jeg hater å gå på dem, hadde en lag samtale om det. De på DPS anbefalte meg å ikke slutte helt, men jeg sto på mitt. Så nå er avtalen at jeg skal slutte på de antipsykotiske til jul etter alle eksamenene. For jeg går fortsatt på universitetet så flink som jeg er (de på DPS skjønner ikke hvordan jeg klarer det, men jeg får det da til på mitt vis selv om jeg må jobbe 10.000ganger mer enn alle de andre) og slutter man får brått kan det gå dårlig da. Man bør velge et tidspunkt hvor ting er mer stabilt før man slutter helt. Så min tid skal bli i jula. Men uansett skal jeg ikke slutte helt, så det blir feil og si, men jeg skal begynne å ta medisinene ved behov i stedet for hver dag. Så vi får se hva som skjer.

Så det er grunnen til at tellertingen min ikke er slettet ettersom jeg ikke er helt ferdig med å trappe ned enda. Vurderer å lage en ny teller etterpå som teller hvor mange dager jeg har gått uten antipsykotiske og starte den på nytt hver gang jeg tar medisin, men vi får se...

Tanker

2008-12-03T18:20:00.003+01:00

Jeg har funnet ut at jeg ikke har lyst til å skrive mer om innleggelsen min, det henger bare som et monster over meg og gjør at jeg ikke har fått skrevet noe her i det hele tatt...

Uansett: Akkurat nå sitter jeg her og tenker på hvor lenge jeg er nødt til å leve før jeg dør...

Innleggelse dag 1 (04.11.2008)

2008-11-06T12:40:00.001+01:00

(jeg har ikke Internett på sykehuset så legger alt inn når jeg er på universitetet derfor stemmer ikke datoene helt med dagen de er lagt inn i bloggen på)

Kl: ?

Dette er den aller første gangen jeg har blitt lagt inn (og forhåpentligvis den siste).

Alt begynte vel egentlig i går da jeg kjente noe som vokste inne i hodet mitt, som om det var noen flueegg som klekte og som millioner av små larver krøp ut av. Dette gjorde fryktelig vondt..

Først ringe jeg mamma, men hun ville bare analysere meg prate om problemer som jeg følte at ikke hadde noe med saken å gjøre. Det virker ikke som hun skjønte hva som var problemet; nemlig at det var noe som KRAVLET rundt i hjernen MIN. Derfor valgte jeg å si ifra at jeg ikke orket å snakke når hun ikke så ut til å skjønne hva som var galt, og la på da det virket som om hun ikke skjønte meg (det skal nevnes at jeg var helt fra meg, hvordan ville du vært om noe kravlet rundt i hjernen DIN?).

Deretter ringte pappa (jeg trodde at han hadde snakket med mamma først siden han ringte rett etter at jeg ikke hadde tatt telefonene da mamma ringte meg opp igjen, men han hadde altså ikke pratet med mamma først), han spurte om hvordan jeg hadde det og siden jeg gråt av smerte og redsel spurte han også om hva som var galt. Jeg sa hvordan ting var og vi ble enige om at jeg skulle ta en Paracet til (hadde tatt to litt tidligere ettersom jeg begynte å kjenne at jeg hadde vondt i hodet noe før krypene begynte å kravle rundt i hodet mitt). Jeg tok en pille til, men det hjalp ikke...

Kaninene min hoppet opp i sengen min, siden han hørte at jeg gråt, og begynte å slikke vekk tårene mine og nappe meg litt i hodebunnene der jeg hadde mest vondt. Det gjorde at jeg slappet mer og og til sist klarte å sovne. Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten det lille nurket mitt.

Så over til i dag: Jeg merket ingen ting til krypene på begynnelsen av dagen, men da jeg satt på universitetet i dag (rett før jeg skulle gå hjem) kjente jeg at det begynte å kravle dyr rundt om i hjernene min igjen. Og jeg kjente at de kravlet rundt der inne når jeg kjente meg i tinningen (nei det var ikke blodåren jeg kjente). Det var kjempe ekkelt og ikke minst vondt... Jeg sendte en melding til pappa om det og fikk han til å ringe DPS. Der pratet jeg med KL og hun ringte så (mental)sykehuset. Så vet det hjemom å hente klær, si farvel til kaninen og pakke ned tannbørsten. Så måtte jeg ringe etter Taxi til sykehuset (du trodde vel at de ordnet med transport ved innleggelser, men der tok både du og jeg grundig feil).

Så sånn havnet jeg her. Jeg ble møtt av en vakt/pleier og fikk låne telefonen slik at jeg fikk sagt ifra om innleggelsen til mamma. Så var jeg i en lang samtale med en psykolog og en psykiatrisk helsesøster; og deretter ble jeg vist rundt. De har mange strenge regler her, mange er fryktelig rare. Det er for eksempel ikke lov med spisse gjenstander, men det finnes derimot fult av andre ting man kan skade seg med inne på rommet. Hele stedet minner egentlig mest om et gamlehjem og jeg liker meg ikke her.

Men mest av alt er jeg bekymret for kaninen min. Jeg har fått de jeg bor sammen med til å passe på ham (altså gi ham høy og vann). Men jeg får litt dårlig samvittighet ettersom han er vant til å løpe løs hele dagen, og ikke får muligheten til det nå som jeg er innlagt. Jeg må prøve å finne en bedre løsning på det. Han kan ikke ha det sånn til jeg kommer ut (og jeg aner ikke hvor lenge jeg må bli her).

Folkene her er skumle og jeg føler meg overvåket hele tiden, noe som er ekstremt ubehagelig.

Slutter å skrive nå. Jeg skal prøve å skrive mer i morgen.

Klokken: 21:00 – 21:20

Nå har jeg nettopp pratet med mamma. Hun kommer hit til meg i morgen (familien min bor nemlig 8 timer unna her jeg bor), og blir her til fredag. På fredag kommer også pappa og han drar igjen på lørdag etter det jeg har forstått. Jeg ble veldig glad. Det er så deilig å kjenne at de bryr seg om meg og er glade i meg.

Jeg har også pratet med de ansatte her og jeg får lov til å dra til universitetet i morgen (jeg er nemlig redd for å henge etter om jeg er borte). Jeg fikk også lov til å møte mamma når hun kommer med toget og å dra hjem til kaninen min for å se hvordan det går (det skal jeg få lov til hver dag).

De har også stappet i meg en ukjent antipsykotisk medisin som skal ligne ppå den jeg tar. Men jeg er nå veldig skeptisk...

Klokken: ca 01:00

Jeg HATER å være her! Min verdighet som menneske blir IKKE ivaretatt... Hvordan ville behandlerne like å være her?! Jeg føler meg redusert til noe lavt som ikke lenger har sjel og bare er en sykdom. jeg får ikke sove.............

Nedtrapping av antipsykotiske for siste gang - Dag 28

2008-10-24T22:58:00.005+02:00

I dag har jeg trappet ned for siste gang fra 50mg til 25mg antipsykotiske.

En liten oppdatering får jeg vel gi dere også:

Stemmene er nå tilbake igjen for fult.
Tvangstankene mine er halvveis tilbake igjen, men heldigvis ikke så ille som det ville vært uten piller. Jeg er opphengt i tallet mitt (så tar alltid blad eller bok nummer som passer overens med tallet mitt), men ikke så ille at jeg bare spiser ting som tilsvarer tallet mitt.
Jeg har holdt på å ta selvmord i løpet av denne uka ved å kaste meg utenfor en høy bru, men klarte heldigvis å motstå stemmene og trangen til å kaste meg utenfor. Tror jeg vil skrive litt mer om dette senere når jeg får det litt på avstand. Akkurat nå har jeg bare bestemt meg for å ikke gå over den brua alene igjen. Ellers kan jeg si at ting går veldig bra i dag, og jeg har egentlig bare hatt det fint i dag.
Søvnen er tilbake igjen, men nå som jeg trapper ned enda en gang vil det vel bety at søvnen min forsvinner litt igjen, så da er det bare å glede seg til de 25mg med Quetiapin fungerer som sovemedisin igjen (det er en av bivirkningene til pillene, som i mitt tilfelle er positivt).

Jeg kommer til å oppdatere bloggen videre om ting hender mens jeg trapper ned, men regner med at det ikke blir så store endringer nå frem i tid, ettersom ting har begynt å falle tilbake til tilnærmet normalt.

I dag...

2008-10-18T19:06:00.007+02:00

...reddet jeg en sjøstjerne! Noen hadde puttet den i en fontene (med saltvann, som jeg hater!) og jeg tok den ut derifra og kastet den tilbake til sjøen, til tross for at jeg holdt på å dø av saltvanns forgiftning!

Jeg fikk ikke vasket hendene mine før et kvarter etterpå og det var fryktelig ekkelt...

*stolt*

(Bildet er hentet fra Wikipeida)

Hjelp!

2008-10-15T08:13:00.002+02:00

Jeg har forsovet meg for første gang i mitt liv!
Jeg skulle vær på forelesning nå, og jeg har sovet alt for lenge.
Dette er et negativt tegn
Jeg kommer til å dø, eller så kommer det til å skje noe negativt i dag
Hva skal jeg gjøre?

Dette er sikkert fordi jeg trapper ned på medisinene mine sånn at jeg ikke sover godt nok om natta!

*kler på seg i en fart og løper til universitetet*

Meg ~ Et selvportrett

2008-10-13T20:40:00.006+02:00

(Klikk på bildet for å se det større)

Det hadde vært koselig med noen kommentarer om hva dere syntes. Selv må jeg si at jeg er veldig fornøyd og syntes at dette bildet beskriver meg veldig bra.

"Let's Fight It Together" ~ En film om digital mobbing

2008-10-13T09:20:00.004+02:00

Hovedsiden til filmen finnes her: Cyberbullying

Dag 15 ~ Nedtrapping antipsykotiske

2008-10-12T01:55:00.003+02:00

Merker at søvnen er dårligere nå som sist gang jeg trappet ned.

Har vært ute på byen til nå (ca 02:00) og begynner nå å bli trøtt. Vanligvis pleier jeg å slukne rundt 21-22:00.

Regner med at dette stabiliserer seg som sist, selvom det var positivt i dag siden jeg kunne være lenge ute for enda gangs skyld (vanligvis klarer jeg ikke å være ute til etter 23-00:00 ettersom jeg blir så trøtt.

Dag 14 ~ Nedtrapping antipsykotiske

2008-10-10T21:58:00.002+02:00

I dag 14 dager etter første nedtrapping trapper jeg ned frafra 75mg til 50mg Quetiapin daglig, sist gang trappet jeg ned fra 100mg til 75mg og jeg gikk på 100mg daglig før jeg begynte nedtrappingen.

Til alle andre som planlegger å trappe ned på medisiner for antidepressive, antipsykotiske og liknende, husk og altid gjøre dette i samråd med lege og behandlingssted for din psykiske helse ettersom det kan få alvorlige konsekvenser om du trapper ned på medisinene alt for fort.

Akkurat nå....

2008-10-09T22:48:00.004+02:00

....har jeg mest lyst til å rive ut hjertet mitt og se på at det banker de få sekundene før jeg dør

Dag 12 ~ Nedtrapping antipsykotiske

2008-10-08T19:27:00.002+02:00

I dag har jeg begynt å høre stemmer sammenhengende over lenger tid igjen...
Søvnen har bedret seg enda mer etter siste nedtrapping fra 100mg til 75mg.

Sitat fra en som fikk høre at jeg sliter psykisk

2008-10-05T20:06:00.004+02:00

"Jeg hadde også en psykisk knekk når jeg var yngre. Jaja, vi skal være glad for at vi ikke hører stemmer."
"*ler* Jeg hører stemmer!"
"Å...."

Dag 9 ~ Nedtrapping antipsykotiske

2008-10-05T19:57:00.002+02:00

Beklager for at jeg ikke har skrevet i siste, men har også funnet ut at jeg ikke skriver om nedtrappingen hver dag ettersom det faktisk ikke skjer så mye på kort tid. Derfor vil jeg fra nå av bare skrive noe når det er noe som skjer.

Nå har søvnen begynt å komme tilbake igjen noe som er veldig deilig.

Ellers har tvangstankene mine begynt å komme tilbake nå. Jeg må for eksempel sjekke at jeg har låst døra før jeg går utallige ganger selv om jeg egentlig veldig godt vet at den er låst. Ellers har også tvangstanker om at jeg må gjøre visse ting flere ganger, og det at jeg må ta x antall av alt kommet tilbake. Noe som er litt slitsomt. Jeg må også hele tiden kontrollere at jeg har fått med meg alt.

Ellers håper jeg også at dette kommer til å bli borte igjen etterhvert, ettersom jeg mistet tvangstankene mine når jeg fortsatt gikk på 25mg Quetiapin i begynnelsen når jeg gikk på dem.

Dag 3 - Nedtrapping Antipsykotiske

2008-09-29T21:06:00.003+02:00

Nok en natt med dårlig søvn...
Jeg lå kjempelenge og tenkte i går kveld før jeg fikk sove, og våknet en gang hvor jeg ikke klarte å sovne igjen før det hadde gått en stund. Men føler faktisk at jeg fortsatt sover bedre enn jeg gjorde før jeg begynte på medisiner. Heldigvis vil søvneffekten av pillene komme tilbake igjen når kroppen min har vendt seg til den nedtrappede dosen på 75mg :)

Føler også at jeg har vært mer oppmerksom på ting i dag, altså at jeg har lagt merke til ting som jeg ikke har lagt merke til før.

Har også hatt en del vondt i hodet i dag på grunn av lite søvn de to siste nettene.

Dag 2 - Nedtrapping Antipsykotiske

2008-09-28T21:03:00.004+02:00

Natt til i dag sov jeg veldig dårlig, og våknet opp en gang om natten hvor det tok lang tid før jeg klarte å sove igjen (regner med at dette kan komme litt av nedtrapping ettersom jeg sovet kjempe fint siden medisinene begynte å fungere den gangen jeg begynte på dem). Men utover det har jeg egentlig ikke lagt merke til noe.

NRK2: Er jeg normal?

2008-09-28T20:19:00.002+02:00

På NRK2 skal det etter det jeg har skjønt gå et program i morgen kl: 20:05, som blant annet handler om stemmer.

Les mer om programmet her: http://www.nrk.no/nrk2/?p_otr_prog_id=KOID26007408&p_otr_sendedato=20080929&p_otr_anntid=20.05&p_otr_kanal=NRK2&p_knapp=Omtale&p_artikkel_id=0

Dag 1 - Nedtrapping av antipsykotiske

2008-09-27T23:36:00.003+02:00

I dag har jeg egentlig ikke merket noen forskjell. Eneste er at jeg kanskje føler meg litt mer våken enn ellers, men jeg er ikke helt sikker på om det kommer av nedtrappingen på medisiner eller ikke.

Linker til sider som omhandler psykoser og shizofreni

2008-09-27T16:51:00.007+02:00

Vær oppmerksom på at all informasjon som finnes på nettet ikke er riktig informasjon

Norske:

Engelsk:

Schizofreni hos barn:

Flere linker vil bli lagt til etterhvert

Nå har jeg bestemt meg....

2008-09-27T00:56:00.003+02:00

Jeg trapper ned på medisinene.

Så lenge jeg ikke slutter helt på medisinene, men trapper ned til 25mg er det heller ikke noe i veien for å øke dosen igjen om ting ikke viser seg å fungere. Og så lenge jeg bruker to uker på hver 25mg vil det etter det de på DPS sier ikke være noe stort problem med eventuelle bivirkninger.

Så fra i dag av trapper jeg ned fra 100mg til 75mg Quetiapin om dagen(som der ser har jeg gått på en veldig lav dose, vanlig dose er på ca. 400mg, men for meg har det fungert og det behøver ikke å si at en så lav dose fungerer for andre), jeg skal holde dere oppdatert om hvordan det går her i bloggen og eventuelle ting som oppstår slik at dere kan få følge meg litt om dere syntes det er interessant.

Legger til en liten teller ting samtidig for å holde orden på ukene:

Skal jeg trappe ned på medisinene eller ikke?

2008-09-26T23:57:00.018+02:00

Nå i de sene nattetimene ligger jeg våken og klarer ikke å sove. Jeg har ikke tatt de antipsykotiske medisinene enda, ettersom jeg ikke klarer å bestemme meg: Skal jeg trappe ned eller skal jeg fortsette?

Jeg har aldri likt å gå på antipsykotiske, antidepressive derimot vet jeg at jeg har behov for. De gjør det nemlig mye lettere for meg å sloss med stemmene mine og hjelper meg til å ha en bedre hverdag.

Når jeg går på antipsykotiske føler jeg meg syk, og det gjør kanskje at jeg oppfører meg som mye sykere enn det jeg faktisk er. Jeg vet at antipsykotiske kan være like viktig å ta for psykotiske og shizofrene som insulin er for de med sukkersyke. Men likevel, jeg liker det ikke.

Ellers føler jeg at stemmene har blitt sterkere når de først kommer tilbake nå. Jeg er ikke vant til dem lenger derfor er det mye vanskeligere å takle dem når de er der. Ta for eksempel den episoden jeg skadet meg for ikke så alt for lenge siden når stemmene sa at jeg skulle gjøre det.

De på DPS har sagt at om jeg vil slutte er det mitt valg, men at om jeg velger å gå ned må jeg bruke 2uker for hver 25mg jeg trapper ned. Slutter man for fort kan nemlig de værste ting skje, og det gjelder både antidepresive og antipsykotiske (og sikkert andre liknende medisiner). Hun jeg prater med fortalte meg om en som hadde gjort det som ble innlagt, og en annen jeg kjenner ble også lagt inn da personen sluttet for fort på medisiner og den tredje personen jeg kjenner ble manisk når personen kuttet pillene for brått. Så jeg skal ikke kutte pillene for brådt, det vet jeg.

Jeg tror jeg skal prøve å liste opp noen positive og negative ting med pillene jeg går på, slik jeg føler det, hvordan andre føler det derimot kan jeg ikke uttale meg om.

Positivt:

Jeg har ingen tvangstanker lenger
Stemmene er bortimot borte
Jeg hallisunerer ikke lenger
Jeg får sove med en gang, og ligger ikke våken lenge på grunn av tanker som holder meg våken
Jeg sover igjennom hele natten uten å våkne flere ganger og uten å våkne skrikende av mareritt eller tanker som plager meg

Negativt:

Takler jeg stemmene dårligere nå?
Jeg klarer ikke å fantasere ordentlig om det jeg leser lenger og klarer ikke å leve meg inn i bøker like mye som før, noe som for meg er blitt et stort savn

Andre tanker:

Hvem bestemmer hva som er virkelig? Hvem kan bestemme at min virkelighet er så mye værre enn alle andres uten å ha opplevd min virkelighet? Hvorfor vil alle ta min virkelighet fra meg?
Tenk om folk har satt opp et komplott mot meg og prøver å hindre meg i å se hvordan verden virkelig ser ut? Kanskje de vil at jeg skal gå på antipsykotiske for at de skal kunne fortsette å holde meg fanget? Eller er jeg bare paranoid nå?
Gjør pillene det lettere for andre å lese tankene mine? Får de meg til å innbille meg at folk ikke kan det og på den måten gjør det lettere for dem å lese tankene mine?
Jeg som har hatt stemmer hele livet og tydeligvis er flink til å takle dem i følge DPS: Hvorfor mener de da at jeg skal gå på medisiner?
Jeg behøver jo ikke kutte ut alt, heller og bare trappe ned til 25mg (som er den minste dosen man kan ta, anbefalt dose av Quetiapin er ca. 400mg) noe som gjør at jeg fortsatt vil slippe tvangstanker og fortsatt vil få effekten som gjør at jeg får sove. Og hvis jeg får sove betyr jo det også at jeg takler ting bedre(?).
Hvis folk holder meg fanget, og hvis folk kan lese tankene mine, er det da ikke best å trappe ned på medisinene for å være på den sikre siden?

Huff... Jeg må tenke litt til...

Nedtrapping Antipsykotiske

2008-09-26T14:40:00.020+02:00

(26.09.2008) Trappet ned fra 100mg til 75mg Quetiapin daglig
(10.10.2008) Trappet ned fra 75mg til 50mg Quetiapin daglig (24.10.2008) Trappet ned fra 50mg til 25mg Quetiapin daglig
(24.12.2008) Fra og med i dag tar jeg bare Quetiapin ved behov

(31.12.2008) Tok 25mg Quetiapin for å sovne
(15.03.2009) Tok 25mg Quetiapin for å sove bedre
(16.12.2009) Tok 25mg Quetiapin for å sovne ettersom stemmene mine var ganske ille
(08.04.2009) Tok 25mg Quetiapin ettersom jeg så skygger i mørket som skremte meg veldig og for å klare å sovne
(39.05.2009) Tok 25mg Quetiapin siden stemmene mine var veldig irriterende og fordi jeg trengte å sove
(06.07.2009) og (07.07.2009) Tok 25mg Quetiapin av årsaker jeg ikke ønsker å nevne her
(06.08.2009) Tok 25mg Quetiapin for å få sove

Hvordan forholde seg til psykotiske personer?

2008-09-07T17:52:00.009+02:00

Når en som hører stemmer og/eller hallusinerer og/eller har andre sansebedrag forteller deg om det, nytter det veldig lite å si at tingene ikke er virkelige, man bør heller si at man forstår at det er virkelig for personen og at du tror på det hun/han sier, men at du selv ikke opplever de samme tingene.
Det er også veldig viktig å unngå diskusjoner om hvorvidt sansebedragene eller andre symptomer er virkelige eller ikke. Kommer likevel temaet opp, så lytt med interesse slik at du får forståelse for deres virkelighet. Da kan du lettere vise din sympati eller referere til det i andre diskusjoner når hun/han er bedre.
Vær klar og tydelig når du snakker, slik at den som er syk ikke kan missforstå eller feiltolke det du sier Det vil også si at man bør være så direkte så mulig å ikke pakke inn det man vil si, ettersom dette kan forvirre eller tolkes galt.
Den som sliter er veldig ofte sårbar for stress mas og negative kommentarer, prøv derfor å unngå dette. Husk også at det kan være veldig viktig for den som sliter og skjerme seg for sanseinntrykk, for besøk og andres nærvær.
Fortell hvor glad du er i den som sliter. Det er veldig viktig at du klarer å se at det er sykdommen og ikke latskap eller ond vilje som du ser eller merker. For å bruke pappas yndlingsuttrykk: Det er en heldagsjobb å være syk!
Forsøk og være optimist og gi ros og vær over det den som sliter får til. Når man er psykotisk kan små ting i hverdagen som ofte ses på som enkle oppleves som veldig vanskelige, som for eksempel å rydde, gå ut med søppelet, lage mat osv.
Støtt opp om medisiner. Medisiner kan være like viktig for en psykotisk person og ta som det kan være for en med diabetes og ta insulin. Stol på legen, det kan nemlig være vanskelig å finne den riktige medisinen.
Jo mer de får til selv, jo bedre mestringsfølelse.
Ikke gå bak den sykes rygg og snakk på vegne av dem. Dette kan virke svært sårende om man handler på vegne av en som ikke vet det, eller som ikke ønsker det.

Tips til deg som pårørende slik at du på best mulig måte kan ta vare på deg selv:

Ikke glem å ta vare på deg selv og din egen hverdag slik at du ikke blir utbrendt.
Sett klare grenser. Det er veldig viktig for den som sliter å vite hvilke regler hun/han har å forholde seg til.
Prøv å holde en følelsesmessig distanse, involver deg, men ikke over involver deg.
La ikke beskyttelse bli til overbeskyttelse. Forsøk og gi litt slipp på kontrollen slik at behovet for å kontrollere går utover den sykes rett til å bestemme selv.
Forsøk og ikke blande deg alt for mye. Tenk deg hvordan det ville vært om andre personer blandet seg veldig mye inn i ditt liv.
Forsøk og skille mellom dine behov og den sykes behov.
Pass på å ikke ha alt for store forventinger og komme med alt for mange gode råd i forhold til sykdommen. Ofte vil dette bare føre til skuffelse.

Kilder:

Veiledningshefte for pårørende innen psykisk helse-feltet av Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri
Psykose hva er det? av Stiftelsen Psykiatrisk opplysning

Doneringsknapp

2008-09-06T20:56:00.001+02:00

Nå har noen hjulpet meg med å få en doneringsknapp til bloggen min slik at jeg kanskje kan skaffet bloggen min et eget domene etterhvert :)

Jeg er dum...

2008-09-06T19:36:00.007+02:00

Torsdag kveld var stemmene mine veldig ille... På grunn av mye rart som skjedde i løpet av dagen slet jeg med en overveldende skyldfølelse mye på grunn av hva stammene mine fortalte meg.

Først sa stemmene mine at jeg burde kaste meg utifra en høy bru i nærheten av her jeg bor for å ta livet av meg selv. Jeg kjempet mot dem, men gikk likevel til brua og klarte heldigvis å unngå å la dem vinne.

Da jeg kom hjem klarte jeg knapt å gå opp trappene fordi hodet mitt verket sånn. Jeg kom meg inn på rommet mitt og stemmene mine begynte å hyle og skrike til meg om at ingen er glade i meg, at jeg gjør alt feil og at jeg burde straffe meg selv sånn at jeg aldri gjorde samme feilen igjen. Jeg sloss mot dem kjempe lenge og det var ikke enkelt. Et lite øyeblikk vant stemmene mine og de fikk meg til å raspe opp et området på armen min med en neglfil. Jeg sloss mot dem, men mens jeg sloss hadde jeg ikke tid til å bry meg om at jeg skadet meg noe, som førte til at armen min nå ikke ser ut og verker som et uvær. Jeg klarte heldigvis å stoppe før jeg begynte å blø alt for mye.

Hele denne hendelsen har gjort meg veldig redd. Jeg vil ikke skade meg eller ta livet av meg, men når stemmene raser som verst er jeg redd for at jeg som nå ikke skal klare å vinne. Jeg er livredd for at de skal klare å vinne neste gang og kanskje få meg til å ta livet av meg. Jeg er dum som gjorde det jeg gjorde. Man får ingen ting ut av å skade seg selv annet enn å få vondt Å skade seg selv er helt meningsløst.

Jeg er glad jeg går på medisiner som holder stemmene unna for det meste...

Jeg har vært på Distriktpsykiatrisk senter her hvor jeg bor (er der en gang i uka) og fikk pratet ut der om at jeg var redd for at stemmene mine skulle få meg til å gjøre noe dumt igjen. Der fikk jeg vite hvor psykiatrisk helsevakt ligger om jeg klarer å komme meg dit før noe skjer, og nummeret til Kirkens SOS (tlf: 815 33 300) som jeg kan ringe til når tid skjer. Men jeg er fortsatt redd ettersom jeg er redd for å ikke komme meg til legevakten og for å prate i telefonen med Kirkens SOS. Jeg hater å prate i telefonen til vanlig så jeg ser for meg at det kan bli veldig vanskelig når stemmene mine prøver å få meg til å gjøre noe en annen gang.

Krysser fingrene for at det er lenge til neste gang, og at jeg klarer å vinne når det kommer...

Litt om Psykoser og Shizofreni

2008-09-02T15:48:00.009+02:00

Schizofreni regnes ofte som den vanligste formen for psykose.

Det er veldig viktig for meg at de som leser denne bloggen forstår at schizofreni ikke dreier seg om splittet personlighet sånn som mange tror, for det er det nemlig ikke. Schizofreni dreier seg om at vi tydeligvis ikke ser på verden på samme måte som alle andre, derfor fant noen ut at det skulle settes en diagnose på dette. I diagnosen ligger det blant annet at man har sansebedrag (altså hallusinerer, veldig ofte dreier dette seg om å høre stemmer) og at man har vanskeligheter for å skille hva som er sine tanker, stemmer og andres tanker.

For å sitere heftet Kort om Schizofreni fra Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning:

Ordet schizofreni høres avansert ut. Egentlig betyr det bare "delt sinn", på norsk er det best oversatt med begrepet "alvorlig forvirring" [Jeg føler meg forøvrig ikke alvorlig forvirret]. Denne forvirringen er slik at den det gjelder får angst, depresjon og store vanskeligheter med å skille mellom seg selv og omverdenen.

Forøvrig høres resten av beskrivelsen veldig skummelt ut, og får virkelig schizofrene til å høre ut som gale. Men er vi det? Er det å være gal noe som er spesifisert av samfunnet vi lever i eller er det reelt. Mange vil nok si at det er slik det er, men jeg føler at det blir en veldig urettferdig måte å si det på. Uansett er symptomene på schizofreni og psykoser generelt er som følger av forskjellige hefter (Merk: Alle personer med schizofreni har ikke de samme symptomene i like stor grad, man behøver heller ikke å ha alle symptomene på en gang):

Psykoser

Psykose hva er det? fra Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

Forvirret tankegang
Vrangforestillinger
Hallusinasjoner
Liten motivasjon
Forandringer i følelsene

Schizofreni

Fakta om Schizofreni fra Rådet for Psykisk Helse

Tankeforstyrrelser
Tilbaketrekning fra andre mennesker
Følelsesmessig avflatning
Store problemer med å ta enkle avgjørelser

Kort om Schizofreni fra Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

Tankeforstyrrelser
Konsentrasjonsforstyrrelser
Vrangforestillinger/hallusinasjoner/sansebedrag
Sterke følelsesreaksjoner
Unormale stemninger
Tilbaketrekning fra kontakt
Tap av tiltakslyst
Identitetsproblemer

Schizofreni fra Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

Tankeforstyrrelser
Tap av tiltakslyst
Hallusinasjoner

For å stille diagnosen schizofreni i Norge må man ha hatt:

En psykotisk fase
Forverring av tidligere funksjonsnivå
Vedvarende sykdomstegn

Og ved punkt nummer to kommer problemet med meg ettersom jeg sannsynligvis har hatt schizofreni hele livet og det derfor er vanskelig å se en "forverring av tidligere funksjonsnivå".

Håper dette innlegget har gjort deg litt klokere :)

Hei!

2008-09-02T15:13:00.003+02:00

Jeg heter X og er diagnostisert som psykotisk, de innen psykiatrien mener også at jeg lider av paranoid schizofreni. De kan ikke gi meg diagnosen helt enda, fordi jeg har hatt det siden jeg var liten. Noe som ikke er helt vanlig. Psykoser oppstår nemlig som regel i ungdomsårene, derfor vet de ikke helt hva de skal gjøre med meg.

Akkurat nå driver jeg å studerer ved et universitet! Så vi som har en psykisk diagnose kan faktisk også studere! Det krever bare at vi jobber enda mer enn de som ikke har det :)

Målene mine med denne bloggen er å:

Få folk til å slutte å diskriminere oss med psykiske diagnoser
Tenke seg litt om
Få folk til å forstå at schizofreni ikke dreier seg om splittet personlighet
Informere generelt

Jeg kan ikke love at jeg vil skrive en gang hver dag, en gang i uken eller en gang i måneden. Men jeg skal prøve som best jeg kan å skrive flere ganger i året. Som alle andre har jeg rett og slett også ting jeg driver med :)