Akkurat nå har jeg det ikke bra i det hele tatt.
Jeg er helt alene i et stort hus til i morgen og jeg takler det ikke i det hele tatt.
Jeg trenger noen å prate med og jeg trenger å ha noen hos meg. Men akkurat nå er ingen tilgjengelige, ikke noen av de jeg vil prate med nå i alle fall. Ikke noen av de jeg tror at vil få meg til å føle meg bedre.
Jeg har kaninen min her, men jeg kan ikke ha han løpende rundt meg når jeg skal sove for å føle meg bedre, ettersom beboerne i her i huset ikke tåler høy (og har såpass ille allergi at litt høy i pelsen hans kan gjøre dem dårlige). Jeg kan legge meg ned der kaninen min er i natt, men det er ikke plass og slipper jeg han ut av innhegningen (han står nemlig i en stor innhegning) kan han ødelegge alt det dyre fotoutstyret som står der (nei det er ikke mulig å flytte det) så det er heller ingen mulighet.
Men jeg får prøve å se på det her som en slags utfordring sel om det nærmest er umulig nå, og jeg tenker at jeg aldri kommer til å klare det.
Tror jeg går ned til kaninen min nå får å få litt trøst (han slikker meg alltid i ansiktet når han merker at jeg ikke har det helt bra).
Hadde jeg vært hjemme i min egen leilighet tror jeg ikke at det hadde vært noe problem, men dette huset er så stort. Hjemme kunne jo kaninen min hoppet opp i sengen sammen med meg, for å så hoppe ned fra sengen å gå og legge seg på plassen sin på gulvet når jeg hadde sovnet.
Jeg har forresten planlagt i et år nå å skrive en artikkel om det å ha kanin som en del av terapien min, men jeg har ikke klart meg til å få gjort den ferdig helt enda....
